POLITIKK FOR Å UTJEVNE SOSIALE HELSEFORSKJELLER I DE SKANDINAVISKE LAND

Abstract

De skandinaviske land har en lang tradisjon for å utjevne sosiale helseforskjeller gjennom å bruke politiske virkemidler og strukturelle tiltak. Tradisjonelt har strukturelle virkemidler i form av nasjonal politikk og universelle velferdsordninger vært et kjennetegn for de skandinaviske velferdsstatene.  Men selv om det er mange likheter mellom Danmark, Norge og Sverige, finnes det også forskjeller når det gjelder hvilke politiske virkemidler som blir prioritert. Siktemålet med denne artikkelen er å beskrive og diskutere noen av disse forskjellene og hvilke konsekvenser de kan ha for arbeidet med å utjevne sosiale helseforskjeller. Artikkelen bygger på data fra et pågående prosjekt som sammenligner nasjonal politikk for å utjevne sosiale helseforskjeller i de nordiske land. Det er mange likheter mellom de nordiske land år det gjelder organisering av folkehelsepolitikken. I tråd med den nordiske velferdsmodellen, er folkehelse et offentlig ansvar.  Norge og Sverige har det tydeligste fokuset på sosiale helseforskjeller og sosiale determinanter. I Danmark er det størst fokus på endring av levevaner, særlig blant grupper med lav sosioøkonomisk status-. Norge er det eneste av de tre landene som har en egen folkehelselov. Siden loven ble vedtatt i 2012, har det vært en utvikling der loven i økende grad blir oppfattet som en lov for kommunene. ikke eksplisitt løftes fram og prioriteres. I alle tre land er kommunene sentrale i implementeringen av politikken. Et viktig poeng i den sentral-lokale dimensjonen er at kommunene har begrenset kontroll over viktige politikkområder og ikke minst nasjonale prioriteringer. Viktige determinanter som fordelingspolitikk, skattepolitikk, arbeidsmarkedspolitikk og utdanningspolitikk ligger til det nasjonale nivået.